|
|
|
|
|
|
| Inntektsmuligheter
for finansiering og drift av nytt 50 meters svømmeanlegg i
Tromsø Henrik Broberg, leder av Tromsø svømmekrets Når vi tenker en situasjon i Tromsø med en mulig kommersiell aktør på et fremtidig badelandsprosjekt (viser her til tidligere oppslag i lokale medier om storinvestor Buchards hotellplaner) er det ingen hensikt for idretten med å konkurrere med et slikt prosjekt. Svømmeidretten har ikke noe krav om at det skal bygges Badeland og svømmeidretten har heller ikke noen innvendinger mot at det bygges Badeland dersom det på forhånd sikres gode garantier og ordninger som gjør at idretten ikke blir skadelidendes i form av høye inngangsavgifter eller mindre bassengtid. Et Badeland kan ha noen ekstra inntektsmuligheter, men et rendyrket svømmeanlegg vil helt sikkert få betydelig lavere byggekostnader enn et Badeland med vannsklier, bølgebasseng osv. Sett i sammenheng med synergieffektene ved å bygge et svømmeanlegg inn i et større idrettsanlegg/idrettspark kan det ytterligere spares anleggskostnader og ikke minst driftskostnader. Et 50 meters svømmeanlegg med stup og opplærings- og utsvømmingsbasseng - i henhold til de minstemål som er spesifisert av anleggsutvalget i Norges Svømmeforbund - vil med dagens kostnadsnivå kunne etableres for i størrelsesorden 300-350 millioner kroner. Som en konstruksjonsmessig synergieffekt kan man tenke seg at dusj- og garderopedelen bygges sammen med andre idrettsanlegg i en større idrettspark, at en klatrevegg kan etableres på den andre siden av veggen ved stupeanlegget, at alle idrettene har felles styrke- og basistreningshall i lag med svømmeidretten osv. Svømmeanlegget skal såvel byens organiserte og frivillige barne- og ungdomsidrett samt skoleopplæringen i Tromsø få bruke gratis, og svømmeidretten må sikres nok bassengtid til å kunne vedlikeholde og utvikle seg på alle nivå. Norges Svømmeforbund skal ha fortrinnsrett til å velge tidspunkt og reservere anlegget for approberte stevner. Modellen med å sikre den lokale frivillige idretten gratis bruk og optimale betingelser for utvikling følges allerede av mange kommuner i andre nordiske land og er med på å skape like vilkår for utøverne. Byer med en slik ordning og et tilstrekkelig anleggstilbud opplever både trivsel og vekst. Svømming er en fantastisk mosjonsidrett, hvor hele befolkningen, i alle aldre, og uansett fysiske forutsetninger, kan være med i en sund og daglig fysisk aktivitet med distansesvømming og trening i 25- eller 50 meters basseng. I tillegg er svømming en av de mest treningsintensive idrettene vi har og populært kan man si at for å få frem en toppidrettsutøver i svømming krever dette 2x2 timers trening hver dag 7 dager i uken 4 uker i måneden 12 måneder i året i 10 år – eller 13440 timers trening. Om man velger å bygge et såkalt Badeland sammen med et svømmeanlegg er det viktig at anlegget fremdeles er prioritert som idrettsanlegg. også i et folkehelseperspektiv vil den samfunnsøkonomiske gevinst ved at folk i yrkesaktiv alder får tilgang til daglig mosjon i et svømmeanlegg være betydelig. Det er ikke satt nøyaktige tall på dette, men når for eksempel de ansatte i byens bedrifter får mulighet for et par timers svømming i uken er det ikke vanskelig å forstå, at dette vil få en åpenbar og positiv effekt på sykefraværet. Svømmeanlegget vil kunne få direkte inntekt gjennom salg av bedriftsavtaler hvor ansatte på for eksempel Tromskraft, UNN, Posten, Telenor, Universitetet, Sparebanken, Polarmiljøsenteret, Mack osv. kjøper kort til sine ansatte for daglig trening i basseng. Bedriftene og det offentlige vil fort få dette igjen gjennom nedgang i sykefraværet og bedre trivsel på arbeidsplassen. Om bare 1000 ansatte i byens bedrifter bruker en slik ordning et par ganger i uken vil svømmeanlegget ha en årlig inntekt på over 2,5 millioner kroner selv med en gjennomsnittlig inngangspris på bare 25 kr. pr. person. Et 50-meters svømmeanlegg består som kjent av et 50-meters basseng som i det daglige kan deles opp i fire 25-meters baseng ved hjelp av baneskillere og dokporte. I tillegg inneholder det et lite 12,5 meters terapi/opplæringsbasseng og et ekstra 25 meters basseng for utsvømmingsbasseng ved store nasjonale og internasjonale konkurranser og som dyptvannsbasseng basseng for et stupeanlegg. 50-meters svømmeanlegg er prioritert for NordNorge og Tromsø i Svømmeforbundets langsiktige bassengplan. Det er ikke pr. i dag noe basseng nord for Namsos for de store arrangement. Derfor er det åpenbart at Tromsø vil bli en naturlig vertsby for fremtidige nasjonale og internasjonale mesterskap og andre storstevner når bassenget står ferdig. Kan her nevne at det relativt beskjedne kortbane Junior-NM som nylig ble avholdt i Harstad ga byen en meromsetning beregnet av arrangørene på minst 2,5 millioner kroner for antall hotelldøgn, bespisning, logostikk osv. i de 4 dager mesterskapet varte. Med det nivå og den kompetanse Tromsø har på svømmeidretten i dag, og med Tromsø svømmeklubb som en av landets sterkeste svømmeklubber, er det ingen tvil om at kompetansen til de store arrangementer allerede er til stede. Det er bare bassenget som mangler. Tromsø svømmeklubb har både utøvere, dommere og trenere som holder nasjonalt toppnivå. Også et Europeisk kortbanemesterskap (100 millioner kroners klassen i omsettingsmulighet) vil være mulig å få til i Tromsø med et 50-meters anlegg i byen. Ved etablering av et nytt 50-meters svømmeanlegg vil det være store ekstra tilskudd å søke på fra staten i tillegg til ordinær tippemiddelfinansiering. Kan her nevne at Bergen for kort tid siden fikk innvilget et ekstra ekstra beløp til finansiering av sitt 50-meters anlegg på over 30 millioner kroner (totalt 68 millioner inkl ordinære tilskudd, pressområdetilskudd og tilskudd til kostnadskrevende anlegg). Siden Tromsø er den lokalisering også Svømmeforbundet ønsker for et 50-meters basseng i NordNorge er også dette et naturlig argument for å få økt etableringsstøtten. Med det fokus det for tiden er på energiøkonomisering, miljø og CO2 utslipp er det også mye økonomi å hente på gode enøk-tilak. I forhold til dagens anlegg i Tromsø som er mange små frittstående anlegg med gammel teknologi, vil det være store kostnader å spare både på drift og anlegg ved å sikre mest moderne teknologi i pumpesystemer, ventilasjon, varmegjenvinning, isolering og ikke minst varmeutveksling med andre deler av en større idrettspark. Skal her for eksempel vise til den samling som var i mars 2003 i Stavanger hvor fokus var på norske foregangskommuner og følgende ble sagt om ENØK-tiltak og svømmeanlegg: “Enøk-potensialet er formidabelt. Tolv av Foregangskommunene møttes i Stavanger 11. -12. mars til temasamling om ”energi”, og fikk servert en serie eksempler på at potensialet for enøk er svært stort i Norge. Stavanger svømmehall var kanskje best, med 66% redusert energiforbruk etter enøk-tiltak.” Dette er sikkert et eksempel som kan være svært interessant for Tromskraft å følge opp her i byen. Når det gjelder svømmeopplæringen i Tromsø har denne generelt trange kår etter 20 år med nedlegging/langvarig stenging av de fleste skolebassenger og stengte eller dårlig vedlikeholdte 25-meters bassenger. Samtidig har folketallet nærmere dopplett seg, og det sier seg selv at også ut ifra et generelt folkehelseperspektiv er nytt svømmeanlegg svært tiltrengt både for trening og mosjon og for forebygging av drukningsulykker. Her kan det være penger å hente for forsikringsselskapene om antallet drukningsulykker i fremtiden går ned ved en økt satsing på svømmeanlegg. I mange år har det vært jobbet gjennom de offisielle politiske kanaler for å få utreddet et nytt 50-meters svømmeanlegg i Tromsø og svømmeidretten har lagt ned et ikke ubetydelig antall dugnadstimer i dette arbeid. Våren 2007 kom det langt om lenge til et endelig vedtak i kommunestyret. Underveis ble det avsatt og øremerket et økende kronebeløp til anlegget, herunder mange millioner i budsjetterte tippemidler. Mitt i prosessen med OL-søknadene fikk ishockey-organisasjonen et ønske igjennom om å få prioritert en ishall, og fotballen fulgte etter med et krav om å få bygge kunstgressbaner. Videre har allerede avsatte midler til svømmeanlegg blitt brukt som salderingspost for helt andre formål som for eksempel opprydning etter Ågård-skandalen mv. Til sammen er det her snakk om 10-talls millioner som nå bør kunne tilbakeføres til svømmehallprosjektet. Her har også idretten selv et stort ansvar for å få svømmehallfinansieringen rask på plass så ikke prosessen forsinkes ytterligere verken for svømmehallen eller en større idrettspark som svømmeidretten ønsker å være en del av. Salg av treningsopphold er en helt ny finansieringsmulighet som vil åpne seg for et fremtidig Tromsø med satsing på moderne idrettsanlegg for de store anledninger. Her venter det et stort inntektspotensiale både for svømming og for andre anleggsavhengige idretter. En oppstilling som viser inntektskalkylene for svømmeidretten kan beskrives ut ifra følgende regnestykke: Rundt om i Europa er det en rekke byer og idrettsanlegg som hvert år trekker tusener av utøvere til seg i forkant av store idrettsbegivenheter hvor ekstra treningsinnsats og god forberedelse er påkrevd. Spesielt er mangel på treningsmulighet i 50 meters anlegg i Norge grunnen til at mange utøvere her reiser Europa rundt for å finne et sted hvor de kan få den nødvendige trening. Dette foregår typisk i perioder på 1 til 3 uker i forkant av nasjonale eller internasjonale mesterskap. De byene som har kapasiteten og de rette anleggene får en økt omsetting på millioner av kroner til glede for både idretten, kommunekassen og ikke minst næringslivet. For eksempel har Tromsø svømmeklubb de siste årene gjennomført treningsopphold i Portugal, på Sicilia, i Danmark, i Ungarn osv. med utgifter på til sammen mange hundretusen kroner. Tromsø har pr. i dag intet tilsvarende å tilby svømmeklubber fra andre byer rundt om i verden og får dermed ikke del i slike inntektsmuligheter. Med et 50-meters svømmeanlegg og etter samme konsept som brukes i andre land vil Tromsø kunne snu pengestrømmen og få hundrevis av utøvere til å velge et nytt og eksotisk tilbud med flott natur og med et rikt friluftsliv og mange alternative treningsmulighet med på kjøpet. Koplet opp mot vandrehjem eller idrettspark med egen overnattings- og bespisningstilbud er det snakk om mulighet for inntekter på mange millioner kroner i året. Et 25-meters bassenget med 6 baner vil typisk kunne romme ca. 30 utøvere om gangen og 50 meters bassenget med 10 baner over 100 utøvere om gangen. Et salgbart pakketilbud vil typisk inneholde 2x2 timers trening pr. dag samt overnatting og 2 sunne måltider beregnet fra ankomst til avreise Tromsø. I skoleferien om sommeren og rundt påske og høstferie vil det typisk være mest omsetning for et slikt tilbud, men man vet av erfaring at enkelte grupper kan ønske å komme også på andre tider av året. Typisk treningsfordeling vil da kunne være to grupperinger med hver 2 treningssett henholdsvis 6-8 om morgenen og 16-18 på ettermiddagen eller 8-10 om morgenen og 18-20 på ettermiddagen. Omregnet til årlig salg av total 8 ukers full kapasitet (med alle treningsopphold lagt sammen) blir dette å gi følgende omsetning med utgangspunkt i allerede eksisterende konsept med salg av treningsopphold ved for eksempel Svømmestadion Danmark i Esbjerg: 260 utøvere pr. dag i 56 dager á ca. 400 norske kroner pr. døgn for overnatting og bespisning på vandrehjem: 5.824.000 kr. Leie av 10 stykk 50-meter baner 4 timer pr. dag i 56 dager á ca. 135 norske kroner pr. bane pr. time: 302.400 kr. Leie av 6 stykk 25-meter baner 4 timer pr. dag i 56 dager á ca. 113 norske kroner pr. bane pr. time: 151.872 kr. (Skal forøvrig vise til seneste nummer av fagbladet Norsk svømming hvor det er annonsert en lang rekke 2010 prisalternativer for ulike treningsopphold etter samme konsept som skissert over: http://www.svomming.no/getfile.php/4440/NS6-09.pdf) Om utøverne velger dyrere alternativ med overnatting på hotell vil omsetningen øke tilsvarende. Et eksempel som viser at dette kan bli en stor satsing er hentet fra følgende danske nettportal, og tilsvarende eksempler kan hentes fra hele verden: http://www.esbjerg-danhostel.dk/index.asp?mode=alm!traeningsophold!dk Prisene på nettstedet inkluderer ikke transport til og fra treningsoppholdet og utgjør i snitt ca. 6036,80 norske kroner pr. person for et 14 dagers opphold. Innledningsvis nevnte jeg at den lokale svømmeopplæring og svømmeidretten må få gratis adgang til anlegget for alle sine barn og unge. Bassengtilgangen handler minst like viktig om at det også avsettes det nødvendige antall treningstimer for idretten alle ukens dager og hele året rundt. Svømmeidretten i Tromsø er stor og det er både høy topp og stor bredde og sist men ikke minst er det lange ventelister for svømmeopplæring. Dette betyr ikke at idretten trenger hele bassenget hele tiden hver dag, men det betyr at de beste utøverne må sikres 2x2 timer med daglig trening på rett tidspunkt av dagen (for eksempel 8-10 samt 18-20) og at det daglig må holdes av tilstrekkelig med baner i bassenget til at også bredden og rekrutteringen er sikret. Først med et 50-meters anlegg på plass vil dette være mulig å garantere på en fremtidsrettet og bærekraftig måte. Da vil gode betingelser for svømmeidretten sikre stabile inntekter i form av at byen blir kjent som idrettsby gjennom utøvernes prestasjoner, deltakelse i NM, EM, VM og med stor sannsynlighet også sommer-OL. Dette samt generell bedre svømmekunnskap og økt idrettsglede vil være et uvurderlig bidra fra idrettens side til å sette Tromsø på verdenskartet. En fornuftig takst for allmenhetens bruk av et nytt 50-meters svømmeanlegg i Tromsø/NordNorge må balansere slik at folk flest har råd til å bruke anlegget flere ganger ukentlig. Tenker her på inntektsmulighetene når det nye bassenget brukes til et uorganisert tilbud for de som ønsker å trene eller mosjonere på egen hånd. For den ”uorganiserte mannen i gata” og turisten som tilfeldig er i byen og vil ha en svømmetur bør det må være mulig å etablere et klippekorttilbud/enkeltbillettsystem basert på følgende estimat: Med eksempelvis en åpningstid for offentlig svømming fra 06-08 og 15-22 (parallelt med andre aktiviteter i hallen) og med bare 500 offentlig besøkende pr. dag kan man få en gjennomsnittlig inntekt på kr. 50 pr. besøkende eller totalt 9.125.000 kroner pr. år. Det vil være av avgjørende betydning for driften av det påtenkte svømmeanlegg og en større idrettspark at vedlikeholds- og servicenivået i Tromsø kommune rustes kraftig opp. Skal man sikre ivaretaking av både brukere, aktiviteter og idrettsbygg, må det være et driftssystem som garanterer at alle små feil som oppstår underveis rettes opp umiddelbart, og at det utføres forsvarlig byggekontroll og byggningsmessig vedlikehold kontinuerlig så anlegget kan driftes i minimum 40 år uten stopp (tippemiddellordningens krav). Dette betyr at antall vaktmestre, garderopevakter og personell på idrettskontoret og byggforvaltninngen må økes. Dette vil på sikt kunne gi store besparelser i forhold til det byggningsmessige forfall Tromsø har opplevd de seneste 2 tiårene. I tillegg vil lokale idrettstalenter i høyere grad turde å satse videre her i byen fremfor å flytte sørover som de ofte gjør i dag. Faktisk kan Tromsø bli en by hvor idrettsutøvere søker seg til i stedet for å rømme fra. Til syvende og sist kan byen ved å gjøre de rette prioriteringer øke trivselen for hele befolkningen. Da vil også Tromsø kunne fremstå som langt mer troverdig når det i fremtiden søkes om å få avholde de store arrangementer. Store arrangementer og gode resultater vil også kunne øke støtten fra Næringslivet. Det er allerede nevnt hvordan sykefravær i bedriftene, overnatingssteder, serveringssteder, transportinntekter osv. kan påvirkes positivt med et bedre folkehelsetilbud, men også profileringsmulighetene for byens næringsliv vil øke generelt. Her er det mulig allerede i planleggingen av et kommende anlegg å søke samarbeid med Næringslivet i forhold til salg av reklameplasser og andre muligheter for markedsføring av Næringslivet i Nord. Beløpet som det her kan bli snakk om er jeg mer usikker på, men et slikt samarbeid bør kunne bli en vesentlig bidragsyter for alle nye og velfungerende idrettsanlegg. Idrettens eget bidrag til et nytt internasjonalt klassifisert 50-meters svømmeanlegg må selvsagt også være på plass. Idretten skal med sin store kompetanse på det idrettsfaglige være med å sikre den tekniske gjennomføring av arrangementer, opplæring av nye utøvere, et sunt og godt fritidstilbud til alle med interesse for svømmeidretten, og sist men ikke minst gjennomføring av den daglige trening og utvikling med kvalifiserte trenere og instruktører. Her er Tromsø langt foran på det idrettsfaglige i forhold til den bygninngsmessige standarden som tilbys idretten. Tromsø svømmeklubb har som byens eneste svømmeklubb med deltakelse i approberte stevner en lang tradisjon som norsk toppklubb med norgesrekorder, norgesmesterskaper, OL-gull i paraolympisk og stadig rekruttering av nye utøvere som topper både nasjonalt og internasjonalt innen svømmeidretten. TSK har pr. i dag så stor kompetanse at klubben også bør kunne delta i et samarbeid om den lovpålagte svømmeopplæring i skolene. Alle slike faktorer til sammen er vanskelige å vurdere i kroner og øre. Mye av jobben er frivillig og dugnadsbasert, men for et kommende anlegg er det ingen tvil om at innsatsen som gjøres både i svømmeidretten og andre idretter er gull verd for driften og aktivitetene. Indirekte vil gode frivillige tilbud og en sund idrettskultur til byens barn og unge også være en av de mest effektive faktorene i forebygging av rus- og kriminalitet. 10. januar
2010 Innlegg nr.: 007
|
| Svømme-
og badeanlegg i Tromsø Helge Eriksen, Sportslig leder i Tromsø Svømmeklubb På bakgrunn av diverse avisartikler den seneste tid omkring ovennevnte, som foreløpig kulminerte i en artikkel som konkluderte med at ”TSK går inn for badeland”, finner styret i Tromsø Svømmeklubb det betimelig å gjøre rede for svømmeklubbens syn på den framtidige bassengløsningen i Tromsø. Vi viser i denne sammenheng til høringsdokument fra Eiendomsseksjonen i Tromsø kommune av 11.08.06 – ”Svømme- og badeanlegg i Tromsø”. Dette er etter TSK sin mening et svært informativt og gjennomarbeidet dokument, og det anbefales grundig gjennomlesning for de som ønsker å ha noen mening om saken. I dette høringsdokumentet er det skissert tre alternativer: A) Minimumsløsning – som går ut på å rehabilitere dagens eksisterende basseng, og tillegg bygge et bydelsbasseng i Kroken. Skolebassengenes tidsalder er for lengst forbi, både fordi det ikke er regningssvarende å bygge skolebassenger på hver skole (det er 27 skoler i Tromsø). Det slås da også fast i utredningen at dette er det klart dyreste alternativet, og gir også den laveste utnyttelsesgraden. Jeg bruker derfor ikke noe mer tid på dette alternativet, da dette ville være å gå baklengs inn i framtida. B) Bydelsanlegg – dette alternativet går i korthet ut på at det skal bygges fire 25 meters basseng – et i hver ”bydel”. I tillegg forutsettes det at et av disse skal tilknyttes et ”Badeland”. Dette er et alternativ som øker utnyttelsesgraden vesentlig, men er likevel klart billigere enn alternativ A. C) Sentralisert - Dette tredje alternativet består av et ”sentralanlegg” + et bydelsbasseng (et oppgradert Alfheim). Sentralanlegget består av et fullverdig 50 meters basseng, dvs 25 x 50 meter. I tillegg et helsebasseng på 12,5 x 8 meter, og endelig et badeland av noen størrelse. I det videre forutsetter jeg at vi her snakker om et 50 meters basseng som kan deles i 4 like store deler slik at vi får fire 25 meters basseng ved siden av hverandre. Videre forutsetter vi at bassenget har heve/senkebunn slik at dybden kan stilles inn etter behov. Tromsø Svømmeklubb ønsker helt klart dette siste alternativet for byens befolkning, og jeg skal her prøve å begrunne dette nærmere: Sportslige vurderinger. Det er hevet over enhver tvil at et 50 metersbasseng er det beste sportslige alternativet ikke bare for toppidretten med også for svømmekurs og svømmetrening for yngre årsklasser. Vi vil gå så langt som å si at vi nå har en historisk sjanse til å få til en langbane i Nord-Norge, og får vi det ikke nå så får vi det aldri – i alle fall ikke i Tromsø. Dette blir i så fall den eneste nord for Trondheim. Et slikt anlegg gjør det blant annet mulig å: • Arrangere for eksempel Norgesmesterskap og internasjonale stevner både i kort og langbane. • Drive tilpasset svømmeopplæring for flere ulike grupper av deltakere – samtidig. • Anlegget vil kunne tilby en lang rekke aktiviteter som vannpolo, stup, synkronsvømming osv. • Ha tilnærmet ubegrenset kapasitet for skolesvømming, mosjonsidrett og konkurransetrening. • Anlegget vil enkelt kunne betjene all svømmeopplæring for alle byens svømmeklubber. • Anlegget vil ha potensial til å bli et kraftsentrum for svømmeidretten i Nord-Norge. En naturlig utvikling her vil for eksempel kunne være å lage en svømmelinje på videregående skole. • Et slikt anlegg vil definitivt trekkes til seg studenter fra hele Nord-Norge som driver med vannsport. • Anlegget vil også blir en storstue i Tromsø og et naturlig samlingssted for familiebading i badelandsavdelingen. Økonomiske kriterier. I rapporten slås det fast at dette vil bli det rimeligste anlegget med en estimert årskostnad på fra 17,1 til 24,6 mill. kroner, eller ca 6 millioner mindre enn nest rimeligste alternativ, og hele 12 millioner mindre enn i det såkalte minimumsalternativet – pr år! TSK vil anta at et slik storanlegg med 50 metersbasseng, badeland osv vil tiltrekke seg en lang rekke kommersielle interessenter slik som for eksempel legekontor, fysioterapi, treningsstudio, samt butikker av ulike slag. Det er heller ikke unaturlig å tenke seg hotell/restauranter og lignende i umiddelbar nærhet. Et slikt anlegg vil dessuten generere svært mange overnattingsdøgn i forbindelse med stevner og arrangementer av ulike slag. Dersom en gjør om dette til ”Bassengenheter” får en altså fem 25 meters basseng (inkl. Alfheim) for en langt lavere årskostnad enn i alternativet med bydelsanlegg. Bakgrunnen for dette er selvsagt at det koster atskillig mindre å drifte et stort anlegg enn flere mindre, både i bemanning og i tekniske installasjoner. Det som etter vår mening vil gi enda større gevinst, er at anlegget nødvendigvis må betjenes av fast ansatte spesialister som har nødvendig kompetanse og har dette som eneste arbeidsoppgave. Det beste alternativet for skolesvømmingen? I dag er svømmeopplæringen i skolen i beste fall svært varierende både i antall svømmetimer i grunnskolen og ikke minst i kvaliteten på undervisningen. Eller som en elev i 9. klasse uttrykte det: ”Dersom vår klasse var ute i båt og båten kantret 50 meter fra fjæra en varm sommerdag, så vil det være under halvparten som ville være i stand til å komme seg i land for egen maskin.” Selv om det kanskje ikke er like ille i alle klasser, så er det likevel noe å tenke på i en kystkommune. Jeg nevnte innledningsvis at skolebassengenes tid er forbi. Dette betyr at i både bydelsalternativet og i sentralanleggalternativet vil mesteparten av elevene i byens 27 skoler måtte fraktes til å fra svømmetimene. Det er for øvrig ikke stor forskjell disse to alternativene i mellom, i bydelsalternativet er det 8 skoler hvor elevene kan gå til anleggene og i sentralanlegget 4. Denne kostnaden er for øvrig tatt med i utredningen nevnt ovenfor. Rent praktisk betyr dette ikke annet enn at det vil være fornuftig å legge inn dobbeltime i svømming. Et sentralanlegg som beskrevet over vil kunne gjøre det mulig å: • Ha undervisning for 1. klasse i et helt 25 metersbasseng med dybde på f.eks 1 meter. • Lære større elever stup, dykking og livredning. • Ha heltidsansatte svømmeinstruktører til å ta seg av svømmeopplæringen. I dag er det lærere som står for svømmeopplæringen i grunnskolen. Alle sammen har pedagogisk utdanning, men svært få har svømmefaglig kompetanse, og jeg mener å vite at svært mange godt kunne tenke seg å la profesjonelle svømmeinstruktører overta akkurat denne delen av kroppsøvingsfaget – helt eller delvis. Dette ville kunne bli en bedre og kanskje også billigere løsning for kommunen. Mosjonisten og turisten Vi i svømmeklubben har naturlig nok ikke hovedfokus på badeanlegget i tilknytning til et slikt sentralanlegg. Når det er sagt synes vi selvsagt det er fornuftig å ta badeland inn i planleggingen for å få både et tilbud til byen befolkning og til den stadig økende strøm av turister som besøker byen vår. Vi har en lang og kald vinter her nord, og et badeland vil definitivt være et kjærkommet tilskudd særlig i den mørkeste årstiden. Det er dessuten svært mange som benytter bassenget som et sted for mosjon. Vi tror dessuten av denne gruppen vil øke vesentlig dersom vi får til dette anlegget. Disse har selvsagt ulikt ståsted, alt fra ”avdankete svømmere” til de som har et atskillig mer sedat tempo i sin mosjonering. Et slik anlegg vil kunne gi et tilbud til alle disse – samtidig. Vi i TSK får overraskende mange forespørsler fra voksne – om nettopp svømmeopplæring og svømmetrening, men har så langt ikke kunnet gi noe tilbud om noen av delene, takket være dagens bassengsituasjon. Hvorfor bydelsanlegg? Vi registrerer at det er noen som gjør seg til talsmenn for bydelsanlegg, for på den måten lage et sosialt treffsted for bydelen. Dersom en skal lage et sosialt samlingssted i bydelene, noe som selvfølgelig er prisverdig, så finnes det atskillig bedre og billigere måter å få dette til på enn å lage uforholdsmessig dyre svømmeanlegg. Dessuten vil det nok være slik at kjernefamilien likevel ville tiltrekkes den bydelen som har vært så heldig å få badelandet, i alle fall der det er mindreårige i huset. Dersom vi tar utgangspunkt i de tettest befolkede områdene, så er ikke store avstander fra den ene delen til den andre. Vi kjører greit fra Kroken til Kvaløysletta på 20 minutter. Byen kjennetegnes for øvrig også av et utmerket busstilbud. Når Tromsø kommune bygde flerkino-anlegget i Fokus-kvartalet, så var det ikke mange som argumenterte for bydelsanlegg for kino. En skjønte at skulle en få til en storstue for kino og film og ikke minst effektiv drift, så måtte en lage et stort anlegg – med mange bruksområder. Alle som har vært på kino i Tromsø etter at nyanlegget kom på plass skjønner at dette var en god investering. Akkurat det samme er det med svømmeanlegg. Vi må bygge et skikkelig profesjonelt anlegg som tar med seg alle muligheter innenfor sport/opplæring og rekreasjon. Selv om dette blir det klart rimeligste alternativet, så vil det likevel ikke bli akkurat billig, men vi har nå mulighet til å få til et anlegg som vil bli et fantastisk tilbud til byens befolkning, i alle aldre og på alle nivå. 15. november
2006 Innlegg nr.: 006
|
| Idrett,
helse og anlegg Arthur S. Knudsen, Tidligere president i Norges Svømmeforbund Staten er bekymret for den norske folkehelsen. Dette kommer til uttrykk i Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005 – 2009 som 8 departementer står bak. Det melder seg umiddelbart ett spørsmål: er staten villig til å ta konsekvensene, særlig de økonomiske, av hva handlingsplanen krever? Dette burde ikke være noe problem, da de resultater man er ute etter vil bety en kraftig reduksjon av trygdeutgiftene. En slik besparelse på trygdebudsjettet vil langt overgå de investeringer i anlegg som vil være nødvendig. I handlingsplanen tillegges idretten stor betydning i arbeidet med å bedre folkehelsen, men hvordan står idretten i det offentlige bildet?. Det foreligger et politisk grunnlagsdokument for idrett og fysisk aktivitet i Norge, St.meld. nr.14 (1999-2000) fra Kulturdepartementet, den såkalte idrettsmeldingen. Den sier at det overordnede målet for statlig idrettspolitikk siden 1970 tallet har vært „idrett for alle“. Det sies videre at basert på Stortingets intensjoner om at statlige resurser bør fordeles slik at de kommer det lokale foreningsliv til gode, skal Regjeringens fremtidige idrettspolitikk bli at den aktivitet som drives i de lokale frivillige medlemsbaserte foreninger skal prioriteres. Da ikke alle finner seg til rette innen den organiserte idretten, skal midlene også bidra til å sikre muligheten for egenorganisert fysisk aktivitet. Dette gjentas også i handlingsplanen hvor det sies : ”Det er ved å gi idretten arbeidsbetingelser som setter den i stand til å drive sin primæraktivitet at også samfunnets ønske om helsegevinst kan ivaretas”, og videre: ”Ved å sikre gode rammebetingelser for lokale lag og foreninger er det mulig å sikre en aktivitetsutvikling som bidrar til å gjøre idrett og fysisk aktivitet attraktivt”. Med tanke på at vi går inn i et nytt århundre gir stortingsmeldingen en definisjon av begrepet idrett: ”Med idrett vil en derfor i denne meldingen mene aktivitet i form av konkurranser eller trening i den organiserte idretten”, og videre: ”Med fysisk aktivitet menes således egenorganiserte trenings- og mosjonsaktiviteter.” De fleste idretter krever anlegg av en eller annen type, og det gis stønad i form av spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv. Anleggene som støttes er i hovedsak anlegg som er nært knyttet til konkurranse- og treningsaktivitet for idrettslagene og kravene til mål og utforming tar utgangspunkt i konkurransereglene til det enkelte særforbund.. Departementet vil i særlig grad prioritere anlegg for barn og unge, samt anlegg med et stort brukerpotensiale. Hvordan ser dette ut når det gjelder svømming? Stortingsmeldingen sier at svømming er en av de aktivitetene som folk i stor grad organiserer selv og som har stor oppslutning. Svømming er et tilbud til hele befolkningen og svømming er blant de mest populære aktivitetene. I deler av storbyene er tilbudet mangelfullt eller tilnærmet fraværende. Barne- og ungdomsundersøkelsen utført av MMI viser at svømming er den mest populære aktiviteten blant 6 – 15 åringene (67%) etterfulgt av sykling (60) og ski (56%). For de voksne var det gang/marsj (50%), sykling (45%), skiturer/langrenn (38%) svømming (37%). Den eneste helårsaktiviteten er svømming. Noe av det samme bildet kommer frem i Handlingsplanen for fysisk aktivitet hvor det sies at den overveiende delen av voksnes fysiske aktivitet foregår på egenhånd. De mest utbredte aktivitetene er turgåing, sykling, skiturer og svømming. Av disse er svømming den eneste helårsaktiviteten men den er avhengig av anlegg. Handlingsplanen slår fast at det er en underdekning av anlegg med stort brukerpotensiale i områder med stor befolkningstetthet. Det skal derfor stimuleres til at det kan bli realisert flere slike anlegg (flerbrukshaller, svømmeanlegg og kunstgressbaner) i disse områdene. Bakgrunnen for handlingsplanen er at befolkningen blir mer og mer fysisk inaktiv og at dette fører til overvekt og sykdomsutvikling. Målet for handlingsplanen er at man skal søke å snu denne utvikling ved å legge til rette for fysisk aktivitet. Hva med den prioriteringen som Stortingsmeldingen fastsatte, at den organiserte idretten skal ha første prioritet til anleggene? En undersøkelse foretatt av A. Morgan Olsen og Rune Giske ved Norges Idrettshøgskole for Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet viste at i svømmehallen benytter publikum anlegget, mens de i idrettshallen sitter på tribunen De påviste at det i idrettshallene er det den organiserte idretten som får det meste av tiden (98 %) mens den i svømmehallene får 7,4 % av tiden, (publikum 76 % og skoler og andre får resten). Dette viser tydelig at prioriteringen av virksomheten til de lokale frivillige medlemsbaserte foreningene er snudd fullstendig på hodet. Svømmeidretten er derfor diskriminert i forhold til andre idretter. Tallene viser at det må være altfor få svømmehaller. Dessuten får svømmeklubbene i mange tilfeller treningstid så sent på dagen at de unge utøverne burde vært i seng.. Det er et faktum at svømmehallen er det anlegget som passer best for de fleste brukergrupper, med en spennvidde som går fra babystadiet til høyeste alder og omfatter funksjonsfriske og mennesker med funksjonshemming, revmatikere og med andre sykdommer som nedsetter førligheten. I tillegg har svømmehallen en direkte livreddende funksjon ved at det er der de fleste lærer å svømme, og ved en fornuftig opplæringsplan i tillegg lærer å redde, ikke bare seg selv, men også andre. Dette må systematiseres i den perioden som er best for motorisk læring, fra 6 – 7 års alderen. Det er derfor viktig at dette kommer klart frem under faget kroppsøving i den nye læreplanen for skolen. Aktivitetene til svømmeklubbene er langt fra på det nivå de kunne vært på med en tilfredsstillende svømmehallsdekning. Med nok tidsmessige svømmehaller vil man foruten en spredning av svømming som aktivitet også kunne aktivisere grenene stup, synkronsvømming og vannpolo på en forsvarlig måte. Det at ingen andre idrettsanlegg har det store brukerpotensiale, både for organisert idrett og egenorganisert aktivitet som en svømmehall, burde tilsi at samfunnet i lys av både idrettsmeldingen og handlingsplanen for fysisk aktivitet, burde satse på svømmehallen som det beste anlegget, selv om anleggskostnadene ved et moderne anlegg er høye. 11. mars
2005 Innlegg nr.: 005
|
| Svømmehaller,
idrett og egenorganisert aktivitet Når skal svømming bli akseptert som fullverdig idrett? Arthur S. Knudsen, Tidligere president i Norges Svømmeforbund Svømming er en av verdens største idretter, med 187 nasjoner tilsluttet Det Internasjonale Svømmeforbund (FINA). I Norge er Norges Svømmeforbund det 9. største særforbundet med en aktivitet som omfatter 41620 personer (2004). For sesongen 2004 var det 3925 lisensierte konkurranseutøvere. (Svømming 3383, stup 174, synkronsvømming 13, vannpolo 39, Masters 316) Svømmeidrettene har imidlertid et utviklingspotensiale som er meget stort, forutsatt at det er tilgjengelige anlegg. Svømming har et aktivitetstilbud til alle, fra spedbarn til høyeste alder. Den har også terapeutisk betydning ved flere lidelser og ved rehabilitering. Svømming som idrett og egenorganisert aktivitet hemmes i sin utvikling på grunn av mangel på anlegg og begrenset adgang i de anlegg som er åpne for drift. Norges Svømmeforbund med tilsluttede svømmeklubber skal forvalte en idrett som består av 4 grener, svømming, stup, synkronsvømming og vannpolo. På grunn av for få 25 og 50 meters basseng og problemer med tilstrekkelig treningstid, kan det ikke satses på synkronsvømming og vannpolo. Utbredelsen av stup hemmes av mangel på anlegg med tilfredsstillende stupinstallasjoner. Dette gjør at tilbudet til de som er interessert i svømming so idrett er sterkt. amputert. Mange klubber har ventelister både for kurs i elementær svømmeopplæring og for trening. St.meld. nr. 14 (1999-2000), den såkalte idrettsmeldingen, sier om anlegg at de skal bygges etter idrettens krav, men slik at de også kan benyttes til egenorganisert fysisk aktivitet. En riktig dimensjonert svømmehall kan tilfredsstille dette, i motsetning til de fleste andre idrettsanlegg. I en undersøkelse som ble gjort på oppdrag fra Kulturdepartementets idrettsavdeling, sies det om bruken av idrettshaller og svømmehaller at en forskjell mellom disse er at i idrettshallene sitter publikum på tribunen, mens de bruker bassenget i svømmehallene. (Forutsatt at svømmehallen er åpen for publikum) Det er ca 1100 svømmebasseng i Norge. Av disse er ca 850 opplæringsbasseng, og ikke egnet for trening av konkurransesvømmere på grunn av den korte lengden. De er heller ikke egnet for bruk av det brede publikum på grunn av at bassenget ikke har forsvarlig kapasitet for mer enn 15 personer samtidig. Videre er ca 200 av svømmebassengene, dvs ca 20%, stengt av forskjellige årsaker. Svømmeidrettens bassenglengder for trening og konkurranser er 25 og 50 meter. Det er dessverre ganske vanlig at det blant publikum og i media snakkes om svømmehaller uten å differensiere ut fra bassenglengde. Det kan virke som at mange mener at et basseng er et basseng, og at opplæringsbasseng på 12 ½ meter skal kunne dekke alle behov. Dette blir som om en hoppbakke med kritisk punkt på 25 meter skal kunne tilfredsstille skihoppernes alle behov for bakker eller at en ballbinge skal tilfredsstille fotballklubbenes banebehov for alle nivåer. Situasjonen i dag er at vi har et stort underskudd på kvalitativt gode 25 og 50 meters basseng. Det har dessverre ennå ikke gått opp for våre politikere og byråkrater at de største byer og befolkningssentra har behov for minst ett fleksibelt 50 meters basseng. Dette vil si at bassenget må kunne deles inn i seksjoner for samtidig bruk av forskjellige brukergrupper ved hjelp av en eller flere flyttbare brygger. Føyer man til hev og senkbar bunn, vil bassenget virkelig gi tilbud til en større brukergruppe enn noe annet idrettsanlegg. Riktig nok er en svømmehall ett av de dyreste anlegg å bygge, men den nytten man har av det oppveier dette, ikke minst ved hver unngåtte drukningsulykke. 12. desember
2004 Innlegg nr.: 004
|
| Svømmekrisen i Tromsø Henrik Broberg Tromsø fikk Alfheim Svømmehall for snart 40 år siden. Dengang et flott og tidssvarende anlegg som gav trivsel til byens befolkning, gode resultater for Tromsø Svømmeklubb og et lyst og varmt oppholdssted i vinterkulda og mørketiden. Etterhvert som innbyggertallet fortsatte å øke kom det nye haller i Kroken og på Stakkevollan samt en rekke skolebasseng. En vesentlig del av finansieringen til svømmehallene har i løpet av disse årene kommet til Tromsø kommune som gave fra det norske folk gjennom tippemidlene. Tromsø kommune har på sin side forpliktet seg til å sikre driften av anleggene i minst 40 år så idretten og offentligheten kan få glede av de store og verdifulle investeringer som er gjort. I dag har Tromsø et svømmemiljø som er mer populært enn noen gang med hundrevis av svømmeglade ungdom i alle aldre og flotte resultater både nasjonalt og internasjonalt gjennom mange år. Som kystby er det også av stor betydning for Tromsø at skolene kan bruke svømmehallene til svømmeundervisning. Svømming er også et viktig treningstilbud for mange funksjonshemmede. I tillegg har gode svømme- og badeanlegg betydning for turismen. De fungerer også som et viktig avslapningssted etter arbeidsdagen, som en lekeplass for barn osv. Etter mange år med stilstand i anleggsvirksomheten er tiden overmoden for et moderne 50 meters svømmebasseng og badeland hvor alle ovenstående behov kan tilfredsstilles til stor glede for hele byen. Likevel finnes det i dag ikke engang en reguleringsplan for et slikt anlegg. Alle de svømmehaller Tromsø hadde fra før har i den samme perioden blitt stengt. Bassengene i Kroken, og på Stakkevollan, Bjerkaker, Mortensnes og Grønnåsen er stengt. Alfheim er ennå åpen, men hallen er ikke lenger tidssvarende for konkurranseidrett og kapasiteten er sprengt. Ikke alene må Alfheim svømmehall nå dekke behovet fra alle de andre hallene. Kommunen er også bundet av disponeringen de har gjort i forhold til å gi bassengtilgang for det kommersielle treningsstudiet Nautilus. Vedlikeholdet i hallene har vært under lavmål, fliser og maling har løsnet, tak lekker, det oppstår sopp og råte, brannsikringen har blitt påtalt og bassengene er utette. Millioner av kroner i investeringer har gått tapt eller blitt kraftig forringet. For dårlig bemanning, feil utført arbeid, dårlige materialer, underbudsjettering på vedlikehold, sommel og lappeløsninger nevnes i fleng som årsakene til forfallet. Det bør utarbeides en uavhengig takst og
tilstandsrapport på
svømmehallene og finnes svar på hvor store verdier som
egentlig
har gått tapt, hvem som har ansvaret for dette og hvordan man
unngår
at slik mislikhold av offentlige investeringer i fremtiden Vi har krav
på å få vite årsakene og krav på at
svømmeidretten
og folk i alminnelighet får hallene tilbake. 15. september 2004 Innlegg nr.: 003 |
| Langbanebasseng
til Tromsø Linn Johansen Selv om jeg har flyttet ut av byen, er det ikke tvil om at byen (regionen) har behov for et langbanebasseng. Med kommunenes begrensende økonomi, kunne det kanskje vært en idé å bruke midlene som nå brukes til å markedsføre Tromsø som OL kandidat, til å ting som innbyggerne kan ha nytte av. Et langbanebasseng i Tromsø vil dessuten tiltrekke seg folk utenfra, og på den måten bidra med noe inntekter. Eller, bytt ut vinter OL drømmen med sommer OL , så får vi i pose og sekk!! 2. august
2003 Innlegg nr.: 002
|
| 50-meters
basseng
i Nord-Norge Juliane Weinschenk Jeg synes virkelig at vi bør ha det!! I Norsk svømming stod det at det var Tromsø sin tur en eller annen gang i 2012 eller 2015!! Det er faktisk mer enn 10 år til. Hvorfor går det ikke an å bygge et nå? 14. juni
2002 Innlegg nr.: 001
|